DEBATT: Her er vårt forsvar for universelle, ikke behovsprøvde, velferdsordninger.
- Dag Mossige
Gruppeleder, Stavanger Ap
- Frode Myrhol
Gruppeleder, Folkets Parti (FP) i Stavanger
- Daria Maria Szymaniuk
Gruppeleder, Stavanger MDG
- Sara Mauland
Gruppeleder, Rødt Stavanger
- Bjarne Kvadsheim
Gruppeleder, Senterpartiet i Stavanger
- Eirik Faret Sakariassen
Gruppeleder, Stavanger SV
Nå nettopp
DebattValgkampen nærmer seg slutten. Det samme gjør en fireårig valgperiode. Den i vår mening kanskje mest overraskende, men like fullt kraftfulle, politiske motsetningen som har vokst frem i Stavanger-politikken mellom dagens samarbeidspartier og mindretallet (Høyre, Frp, KrF, Venstre og PP), er hvorvidt våre velferdstjenester skal være for alle – universelle – eller for de «trengende», altså behovsprøvde.
Kraftfull, fordi dette omhandler viktige tilbud og tjenester i Stavanger som SFO, skolemat, og trygghetsalarmer. Overraskende, fordi dette er en gammel debatt vi ikke forventet ville stå som en sentral politisk motsetning i Stavanger i 2023.
Vårt budskap er følgende: Får vi fornyet flertall, vil vi forsvare og utvide dagens universelle ordninger – og i størst mulig grad unngå behovsprøvde.
«Mens Ap sløser offentlige midler på gratistilbud til alle inkludert dem med millionlønninger, vil Høyre styrke tilbudet til dem med stram økonomi.»
Sitatet over og lignende har vært en gjenganger i Stavanger i denne valgkampen. Og det er åpenbart at «millionærer» gjerne kunne betalt for SFO selv, og at velstående pensjonister kan betale for trygghetsalarmen. De velstående kunne gjerne også betalt for skole, sykehusopphold, og høyere makspris i barnehage, men vi mener alle skal ha tilgang til de samme tjenestene, og at det er over skatteseddelen man omfordeler. Alle bidrar, og alle får noe ut.
Våre hovedargumenter for at også våre kommunale velferdsordninger bør være universelle
1
Byråkratiet
Behovsprøving er dyrt og ressurskrevende å administrere, både for dem som skal stå for vurderingene og utbetalinger, og for dem som må søke på dem. Når alle får gratis SFO, trenger man ikke en rigid saksbehandling med store dokumentasjonskrav og et kontrollregime. I dag får alle tilgang til samme makspris på barnehage, uansett inntekt.
Det er en grunn til at dette ikke behovsprøves: Det er fryktelig byråkratisk. Handler det om inntekt eller formue? Hva om denne varierer, skal man gå inn og ut av gratisordningen? Hva om en partner har lav, men den andre høy inntekt – eller skiller seg?
2
Fattigdomsfellen
Vi har alle hørt om personer som mister større tilskudd dersom de tjener 100 kroner mer enn en satt beløpsgrense. Dette blir man også selv holdt ansvarlig for, og man risikerer å måtte betale store summer tilbake eller miste tilgang til en tjeneste ved selv små variasjoner i lønn (overtid, bonus og ekstravakter). Da kan arbeidsfolk takke nei til høyere stillingsprosent i frykt for totalt sett å komme dårligere ut økonomisk.
3
Stigmatiseringen
Å måtte be om hjelp, og å dokumentere at egen økonomi er under en bestemt grense, forbindes ofte med skam. Når den enkeltes sosiale status eller økonomiske evne må utleveres fordi det er kriterier til å få ytelser, velger mange å si nei til den utstrakte hånden fra fellesskapet.
4
Legitimiteten
Mye av grunnen til at betalingsviljen til skatt er høyere her enn i de fleste andre land, er at vi ser at pengene går tilbake til fellesskapet. Når barnetrygden er lik, uavhengig av inntekt, er også tilliten og populariteten rimelig jevnt fordelt mellom fattig og rik. Det er bare å se til USA, hvor man ikke har en universell velferdsstat som i Norge, men i stedet må «kvalifisere» seg ved å være fattig nok for å ta del i ordninger. Da er det ikke rart at folk i middelklassen der spør seg: Hvorfor skal jeg støtte disse ordningene, når jeg bare betaler inn og får så lite igjen?
1
Effektiviteten
Får alle gratis SFO, så får alle gratis SFO. Man trenger ikke «lete» opp, eller overlate til familier å være egen lykkes smed og være flinke til å finne ordninger å søke på. Deltagelse på SFO har økt til 98 prosent i Stavangerskolene siden de ble gratis.
Trygghetsalarmer for eldre økte med 26 prosent første året de ble gratis.
Vi ser at flere benytter seg av et tilbud når det gjøres universelt. Den skandinaviske modellen som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i, er tuftet på prinsippet om disse universelle ordningene. Det fungerer.
Vi har høy oppslutning om tjenestene, som er med å beskytte ordningene mot de som ønsker å ta dem bort. Det gir også en stabilitet til den enkelte: Når du vet at du har dekket en ytelse, uavhengig av inntekt, kan du planlegge økonomisk framover og redusere dine økonomiske bekymringer
Betaler seg
Ja, universelle ordninger er dyre – på kort sikt. På lengre sikt er det en investering i fellesskapet. At vi tar oss råd til å ha et sosialt, økonomisk og velferdsmessig sikkerhetsnett er en utgift her og nå, men det betaler seg tilbake til samfunnet i form av tillit, trygghet, og et bedre samfunn – for fattig og rik. Vår egen Utenforskapskommisjon er tydelig: Det er universelle ordninger som virker best til å utligne forskjeller.
Vi er ulike partier. Vi har likevel stått sammen disse fire årene i vårt forsvar av behovsprøvde tjenester. Får vi fornyet flertall, vil vi gjøre det også for de neste fire.
