Det ser ut til at vi har fått en generasjon som er mer opptatt av badetemperaturen enn global oppvarming.
Nå nettopp
DebattDet store flertall av norsk ungdom setter klima og miljø et godt stykke ned på listen over viktige saker i valget. Hvordan kom vi dit? Kan vi skylde på «en blå generasjon» som ikke bryr seg om fakta og forskning? En blind generasjon som ikke ser eller bryr seg om branner, flom, tørke og ekstremvær som skyldes global oppvarming?
En generasjon som syns oppvarming av havet er bra fordi vi får fine badetemperaturer i Norge? Hvor kommer i så fall denne likegyldigheten fra? Er det en selvforsvarsmekanisme født av maktesløshet, som den danske forfatteren Carsten Jensen spør seg? Han etterlyser en Winston Churchill i klimakampen.
Eller er det så galt som Erlend Loe sier: «Norge er et av de landene hvor færrest tror at klimaet er påvirket av menneskelige handlinger. Vi har på en måte trodd at vi har vært rasjonelle og at vi går litt i bresjen, men det gjør vi overhodet ikke. Vi er en skikkelig sidrumpa tullegjeng» (Klassekampen 2. september).
Vi får de politikerne vi fortjener – og vi får den ungdom vi fortjener. En regjering som ikke får ned utslippene, men tvert imot åpner nye oljefelt midt i klimakrisesommeren, har sitt ansvar.
Mediene skriver om klima på linje med hverdagslige problemer som inflasjon og sykehjemsplasser, men de vet godt at en fullskala krig er i gang over hele kloden. En krig mot naturen der vi kjemper for vår egen overlevelse.
Moralisme og pekefinger fra eliten og «woke» virker bare provoserende. Bare én av ti nordmenn tror at vi når klimamålene.
Alle ønsker økonomisk vekst, enda vi har doblet forbruket vårt siden 1995.
Når foreldre- og besteforeldregenerasjonen ikke bryr seg, hvorfor skal da ungdommen bry seg? Ja, vi trenger en Churchill som kan rope ut til både unge og gamle: «Vi skal kjempe på strendene. Vi skal kjempe på landingsbanene. Vi skal kjempe på jordene og i gatene. Vi skal kjempe i bakkene.»
Har du blitt mer eller mindre opptatt av klimasaken de siste årene?
