Det må være greit å kritisere Israels politikk av hensyn til palestinernes beste – uten å bli mistenkt for å ønske Israel det verste.
Nå nettopp
DebattJeg konstaterer at noen uttrykker bekymring for at konflikter mellom israelere og palestinere skal komme ut av kontroll.
Kontroll i denne sammenheng betyr bare at Israel skal få holde frem med sin brutale og folkerettsstridige politikk overfor palestinerne. Den har vedvart i en mannsalder og har stort sett gått fra vondt til verre.
Israel anerkjenner ikke eksistensen av et palestinsk folk. De betraktes som en stein i skoen, og slike steiner kan fjernes.
Med et slikt grunnsyn driver Israel en stadig mer ekspanderende bosettingspolitikk på palestinsk område. Israelske myndigheter stimulerer utviklingen ved å gi økonomiske fordeler til israelske bosettinger på okkupert land.
Bosetterne gjør sitt nærvær tydelig for palestinerne. På alle tenkelige måter skal deres liv gjøres så vanskelig som mulig. Og mulighetene er mange.
For oss som har levd en stund, har konflikten i Midtøsten lagt beslag på vår oppmerksomhet og interesse. Israel ble i starten omtalt med velvilje og begeistring. Norge var fra første stund en lojal støttespiller for den nyetablerte staten. Siden har mange kommet til å tenke og mene at palestinerne ble utelatt og glemt i prosessen, med de følger det har fått.
De siste årene har nasjonalisme og sjåvinisme fått utvikle seg til å bli bærebjelker i aktiv politisk handling. Det er elementer som kan formørke ethvert håp om fred og forsoning. At Israel skulle gå i en slik retning, oppleves som overraskende og skuffende for mange.
Hvordan reagerer så vi på denne politikken som går mot internasjonal lov og rett? Vi fremfører noen velvalgte ord om at det ofte må bli verre før det kan bli bedre. Det skal liksom ligge noe håpefullt skjult i dette munnhellet. Og når det gjentas etter hver eskalering i konflikten, er det rimelig at palestinerne opplever det som et slag i ansiktet. Skal de liksom se frem til at noe skal bli verre enn verst?
Andre ganger strammer vi oss skikkelig opp og slår forsiktig i bordet med lillefingeren. Vi er jo bekymret, må vite.
Les også
Ny rapport beskylder israelske regjeringer for apartheidpolitikk mot palestinerne
Men intet er til hinder for at Israel får inngå gode handelsavtaler – også med oss. Ikke alle land lykkes like godt når de bryter internasjonale avtaler. De får sanksjoner mot seg. Israel får gode handelsavtaler.
Erna Solberg har dannet to regjeringer det siste tiåret. Ved begge regjeringserklæringene ble det eksplisitt slått fast at forholdet til Israel skulle utvides og utvikles på det politiske, økonomiske og kulturelle området. Og det uten forbehold.
Ser man på dagens realiteter i området, er det grunn til å anta at noen idylliske forestillinger om Israel tar til å blekne. Søkelyset rettes i disse dager mot behandling av palestinske barn og ungdommer. Den har ikke på noe tidspunkt vært god. Barn har lenge vært utsatt for grov voldsutøvelse fra okkupasjonsmakten. Og den har vært utenfor enhver proporsjon.
En stein mot et pansret kjøretøy kan gi en kule i pannen for den steinkastende ungdommen. Vi har sett soldater brekke armer og bein på unge palestinere. Det var ikke tann for tann, men øye for tann som gjaldt.
Palestinske barn har fått sine skoler ødelagt og vandalisert. Barna er blitt traumatiserte og utrygge. De fungerer dårligere i hverdagslivet og på skolen.
Bare fremtiden kan vise hvilke langsiktige følger dette kan få.
Palestinske barn ble hardt rammet under Gaza-krigene. Israels bombing av disse tett befolkede områdene vakte sterke reaksjoner. Shimon Peres hadde i forkant av bombekampanjen meldt at han ville lære palestinerne en lekse. For 500 palestinske barn ble dette den siste lekse de skulle få lære i livet.
Denne Peres var blant annet statsminister og forsvarsminister. Han hadde en hånd på rattet i bosettingspolitikken på Vestbredden.
Les også
Debatt: Intet annet land i verden kunne handle slik mot barn
Regjeringen Solberg fant det likevel betimelig og passende å hylle Peres med en regjeringsmiddag på Akershus slott i Oslo. Han mottok rosende ord for sitt arbeid for den gode sak, ordet fredsfyrste ble hørt nevnt.
I Norge har vi grupperinger som arbeider iherdig under mottoet: «Hjelp jødene hjem». De har bevisst eller ubevisst gjort seg selv blind for det faktum at det er på okkupert palestinsk område de nyankomne slår seg ned. Det er vel ikke helt uproblematisk?
Noen av dem som kritiserer israelsk politikk, lar ofte kritikken ledsages av noen ord om at de gjør dette med tungt hjerte og av hensyn til Israels beste. At de skulle ha palestinernes beste som motivasjon for sine innsigelser, ville nesten vært uhørt.
Det må være greit å fremføre kritikk av Israels politikk i Midtøsten av hensyn til palestinernes beste – uten dermed å bli mistenkt for å ønske Israel det verste.
Kan vi se oss selv i speilet? Det kan vi nok, men vi bør frykte for hva vi kan komme til å se.
