Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Løft blikket fra trykksverten i partiprogrammene. Over hele landet står det skrevet med asfalt: «Natur er underordnet». Over havområdene våre har vi skrevet det samme med olje. Meldingen er signert partier av både rød og blå farge.
Mens kloden overopphetes og FN ber alle land slutte å lete etter fossile brensler, kjører våre valgte myndigheter på med det motsatte. De presenterer det som et miljøprosjekt og lukker øynene for at den hyperlønnsomme oljeindustrien trekker ressurser vekk fra det grønne skiftet.
En million arter står i fare for å dø ut, med vei, hytter og annen nedbygging av natur som hovedårsak. Erklært norsk politikk er at natur skal vernes – ja til og med restaureres. Men praksisen er motsatt. I Bergen skal vi ha større veianlegg i alle himmelretninger. I fylket vårt kan en gigantbro torpedere løftet om nullvekst i persontrafikk med bil.
Våre folkevalgte har lagt til rette for godt betalte jobber, pengeflommer inn i statskassen og komfortable veier og boliger. Men FNs rapporter om klima og naturmangfold har avdekket at mye av dette har skjedd til en skjult og skyhøy kostnad. Vi selger vår rike natur for å kjøpe vår økonomiske rikdom. Vi setter klimaet på spill og ofrer arter i evighet for en fest som varer noen tiår.
Penger vokser ikke på trær, og budsjetter har sine grenser. Vi vet at hvis vi bruker mer enn vi har, må vi betale tilbake med renter. På samme måte er naturen begrenset, og vi har allerede tatt for mye. I naturregnskapet er kredittkortet vårt overtrukket og må sperres. I klimaregnskapet er statsgjelden vår enorm og må nedbetales.
Naturen har vært sjenerøs med oss mennesker og gitt oss alt vi har. Men den blir en tøff kreditor når den snart skal drive inn det vi har grebbet til oss.
Når de svarte hovedlinjene i politikken sender oss i avgrunnen, blir blått snakk om skattelette og rødt snakk om velferdsgoder temaer vi ikke har råd til å prioritere i høstens lokalvalg. Den tradisjonelle partiskalaen har bleknet. I stedet trer en grønnsvart skala frem som den vesentlige i politikken. Den skiller partier som setter natur og klima først, fra de med andre prioriteringer.
På den mørke siden av skalaen er ja-partiene klynget sammen. Ja til olje, vei, hytter og det meste annet vi ønsker oss. De vil vi skal ha to tanker i hodet samtidig. – Vi skal både ha et grønt skifte og full fart i oljeindustrien, sier de, som om en havvindspark nøytraliserer karbonet vi pumper opp fra havbunnen. – Vi skal både ta vare på naturen og bygge hytter i naturområder, lover de, som om vi stadig får himmelsendt nye områder med skog, eng og myr som vi kan ta av.
Partiene i den mørke enden av den grønnsvarte skalaen kler seg i partifarger, men politikken de fører, dekker dem med så tykke lag av olje og asfalt, at man knapt kan skimte blått eller rødt. Eventuelle miljøpartier må sluke så skitne kameler fra sine koalisjonspartnere at politikken de blir ansvarlig for fortsatt er bekmørk.
I vår eksistensielle naturkrise er det først når partiene stiller seg på den grønne siden av skalaen at partifargene blir interessante. Partiene må legge frem en klimavennlig og arealpositiv politikk, der de stopper oljeuttak og nedbygging av natur.
Les også
Disse er usedvanlig dårlige rollefigurer
Deretter kan de legge frem sine røde og blå svar på viktige spørsmål: Hvordan skal vi disponere de arealene vi har? Hvordan skal vi bruke den frigjorte offshorekompetansen? Hvordan skal vi hjelpe de som går ned i inntekt? Hvordan skal vi håndtere reduserte inntekter til staten? Vi har mange kloke hoder blant oss, og vi vil finne jobber og velferd også i et samfunn der vi avstår fra å ødelegge.
Vi kan ha håp om å få en stor velgermasse som krever at den uansvarlig olje- og asfaltpolitikken tar slutt. Da FN i 2021 varslet «kode rød» med sin klimarapport, ønsket 37 prosent av befolkningen at myndighetene skulle bruke like kraftige tiltak i klimakrisen som mot korona.
Spørsmålet er hvor dypt det stikker. Er vi villige til å sette klimaet først, dersom arbeidsplasser går tapt før de nye jobbene står klare? Vil vi skåne naturen, dersom det resulterer i boligknapphet? En bærekraftig politikk er ikke nødvendigvis attraktiv. Men alternativet – dagens svart-røde og svartblå politikk – er mye verre i det lange løp. Håpet er lyst og grønt. Stem det frem!
Les også
