DEBATT: Jeg møter unger som går sultne rundt til hverdags, sier en ung og litt alvorstynget skoleassistent til meg i den korte samtalen vi har på trappa hans.
Nå nettopp
DebattI valgkampen var jeg en av dem som gikk rundt i byen og banket på dører for å snakke med folk. Da tar man byen på pulsen, og denne samtalen gjorde stort inntrykk på meg. Jeg har ikke trodd at vi har sultne barn i Norge helt på ekte, jeg har tenkt at det var retorikk satt på spissen for å få gjennom politikk. Men her møtte jeg altså en som til daglig jobber med sultne barn midt i min egen by. Hans opplevelse var at det gjelder overraskende mange barn og barn fra ulike typer familier. Følgelig er det vanskelig å fange dem opp med målrettede tiltak. For disse barna er felles skolemat avgjørende både for helse og læring.
Å fjerne øremerkede midler og kommunens gode organisering av ordningen, er det samme som å avvikle, og det vet alle politikere godt.
Høyre sier at det under deres styre skal være opp til skolene selv om de vil bruke penger på skolemat. Men Sissel Knutsen Hegdal, skolene får ikke til dette på egen hånd! Å fjerne øremerkede midler og kommunens gode organisering av ordningen, er det samme som å avvikle, og det vet alle politikere godt.
Nylig var jeg på foreldremøte for hele trinnet på skolen vår. Samtlige kontaktlærere var svært fornøyde med ordningen, også dem som var mer enn skeptiske før den kom i gang. De sa at fellesmaten «løfter måltidet til noe større» og at den gjør noe med både trivselen og samholdet i klassene. Det er ikke småtteri! De ga også uttrykk for at opplegget er godt organisert og ikke stjeler av lærernes tid i nevneverdig grad.
Jeg har to barn i barneskolen og er vært svært fornøyd med ordningen. Å slippe styret med matpakker gir oss litt mer av det vi trenger aller mest om morgenen, nemlig tid. For andre familier igjen, betyr skolematen et sikkert måltid den dagen.
Alt dette taler for å utvide skolematordningen heller enn å skrote den. Pliiis, Sissel!
