Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Katedralen i Odessa har overlevd mye. Den ble grunnlagt i 1794, og videre utbygget gjennom 1800-tallet. Så rev Josef Stalin den i 1936, som et ledd i den religiøse utrensningen i Sovjetunionen. I 1999 kunne gjenoppbyggingen endelig starte, og i år ble den innviet av patriarken i den russisk-ortodokse kirken.
Den ble nylig satt på UNESCOS Verdensarvsliste. Men det er en liste, og intet skjold. Som riksantikvar Hanna Geiran sier: «Dessverre har kulturarv til alle tider blitt brukt som både mål og middel i konflikt».
Å bygge katedraler er å bygge for ettertiden. Å bygge katedraler er det motsatte av å tenke «bruk- og kast» og «etter-oss-kommer-syndfloden». Katedraler bygger man fordi man har tro på at livet går videre.
Å bombe katedraler er derfor et meget sterkt signal. Og man gjør ikke det av vanvare; fordi man er «litt uheldig med siktet».
Alle kriger har sine grusomheter, men krigen i Ukraina skiller seg ut ved den målrettede terroren overfor sivile og overfor de institusjoner som er grunnsteinene i et samfunn; katedraler, skole, opera, teater. kornbinger – og sykehus. Dette er en krig hvor det røde korset ikke beskytter, men er målskive.
Det er dokumentert mer enn 700 angrep på helseinstitusjoner og helsepersonell siden krigen startet, skrev det anerkjente medisinske tidsskriftet BMJ i februar.
Bare i perioden februar 2022 til desember 2022, ble 218 sykehus og klinikker skadet eller totalt ødelagt, i 181 tilfeller var det angrep på andre helse institusjoner (så som apotek, blodgiversenter, tannlegekontor) i tillegg til 65 angrep på ambulanser. 62 helsepersonell ble drept, 52 skadet.
Og som BMJ skriver videre, noen har gjort dette før: Over et tiår med krig i Syria, har det vært mer enn 600 angrep på 350 ulike medisinske institusjoner.
Over 900 medisinske personell har blitt drept, i hovedsak av syriske og russiske myndigheter, ifølge tidsskriftet. Er det da rart at dette opptar ukrainere, og at de både er forbannet og fortvilet over det som skjer med landet deres?
Nylig nektet nemlig den ukrainske fekteren Olga Kharlan å håndhilse på sin russiske motstander etter at hun hadde vunnet over henne i fekte-VM. Hun gikk rett og slett bare av banen. Det ble det mye styr av, og det endte med at hun ble diskvalifisert og frakjent seieren sin.
De nordiske fekteorganisasjonene har flere ganger sagt at de har tatt opp at utøvere fra Russland og Belarus ikke bør delta i konkurranser så lenge krigen pågår. Og at det internasjonale fekteforbundet imidlertid har bestemt seg å følge IOC og deres regler, som tillater utøvere fra disse landene å stille opp under nøytralt flagg.
Men kan man være nøytral her? Når vi ser hvordan Putin og hans gjeng forfølger de svært få opposisjonelle som finnes med en ekstrem hardhet? Tror vi at mange orker å være «nøytrale»? At de ikke stiller opp i propaganda-øyemed i hjemlandet hvis de må?
Etter mye støtte til den ukrainske utøveren fra ulikt hold, valgte fekteforbundet imidlertid å gå tilbake på avgjørelsen, og IOC har tillempet sitt reglement, slik at den ukrainske utøveren likevel kan kvalifisere seg for OL.
Hadde imidlertid det internasjonale fekterforbundet fulgt de nordiske fekteforbundenes anmodning om ikke å åpne for at utøvere fra Russland og Belarus deltar, hadde dette vært unngått, og den ukrainske utøveren hadde sluppet et helt umulig dilemma.
Magasinet «Der Spiegel» hadde nylig en artikkel på sine nettsider om det nådeløse angrepet på Odessa. På kornsiloene, på havnen og på katedralen. På hvordan Odessas historiske sentrum legges nådeløst i grus. Tittelen var «Wenn nichs mehr heilig ist» (Når intet er hellig mer»).
Som resten av nyhetsbildet, bidrar den artikkelen til å vise hvorfor ethvert håp om å forhandle nå er fånyttes – man kan ikke forhandle med mennesker som systematisk destruerer et annet lands samfunn.
Da må man støtte de som kjemper imot, man må konsekvent sette seg imot alle forsøk på å «normalisere» og «bagatellisere» (hørte dere, FIFA og IOC?). Og man må tillate – og tåle – at mennesker fra Ukraina ikke orker å ta personer fra et land som bomber dem sønder og sammen og ødelegger for mange tiår fremover – i hånden.
Hvordan ville en norsk idrettsutøver, som hadde rømt fra Bergen i krigens dager mens Telavåg ble lagt i grus, opplevd det å konkurrere mot en idrettsutøver under nazismens flagg og enda til måtte ta vedkommende i hånden?
