GJESTEKOMMENTAR: Yrkesfaglige utdanninger blir ikke nødvendigvis bedre av å gjøre akademia dårligere.
Nå nettopp
KommentarSommerens dekning av forsknings- og utdanningspolitikk har handlet om statsråd Ola Borten Moes skandaleavgang. Mens praten om ettermælet hans pågår for fullt, har en ny, omfattende utdanningsreform i Danmark gått så å si under radaren her hjemme på berget. Alle som bryr seg om kvaliteten på norsk videregående og høyere utdanning, bør imidlertid studere retningen nabolandets utdanningspolitikk tar: Den vitner om fallgruvene ved å nære ideen om at satsning på yrkes- og profesjonsretta utdanninger på den ene siden og mer akademiske andre, står i et nødvendig motsetningsforhold.
Framtidas behov
Med regjeringspartiene i spissen sikret et bredt flertall i Folketinget en reform som blant annet skal sikre at flere med høyere utdanning kommer raskere ut i jobb, og at flere unge voksne velger yrkesretta utdanninger. Foruten et betydelig budsjettmessig løft for yrkes- og profesjonsutdannelsene, inngår det også i reformen en rekke tiltak som rammer de mer teoretiske utdanningsløpene:
Ti prosent av masterutdanningene skal forkortes fra to år til ett år og tre måneder. Samtidig skal ytterligere 20 prosent av opptaket på masternivå gå til programmer som er «næringsrettet»: på disse skal deltidsstudier kombineres med jobb gjennom løpet. Opptaket til bachelorutdanninger skal totalt sett reduseres med åtte prosent.
Virkelig uklart
Hvorvidt det sistnevnte tiltaket kan ses som et nødvendig grep for å sluse flere unge voksne inn i jobb og aktivitet utenfor akademia, er et ganske åpent spørsmål. Det er imidlertid virkelig uklart hvordan det å forkorte og detaljstyre opplegget på masterprogram, vil bidra med noe som helst annet enn det det er i seg selv: en mulig nedbygging av spesialiserte utdanningsløp med høy kvalitet. Motstanden i sektoren og blant studentorganisasjonene har vært stor, og samtidig preget av en slags tvungen takknemlighet: de endelige vedtakene ble nemlig forhandlet frem etter et opprinnelig forslag om å gjøre halvparten av alle masterprogram ettårige.
La det ikke være tvil: Danmark og Norge har et enormt behov for flere fagutdanna arbeidstakere, og for å løfte nivået på yrkesfaglig opplæring og videreutdanning.
Et av de mest urovekkende eksemplene er Norsk Sykepleieforbunds varsku om at vi allerede i 2035 risikerer å mangle 28.000 sykepleiere i Norge. Med en aldrende befolkning, og høyere tekniske kompetansekrav innenfor bygg, elektro- og IT-fag, samt en rekke andre sektorer, er det ei heller tvil om at kvaliteten på yrkesfaglinjene og de landsdekkende fagskolene stadig må skjerpes – og klart det koster.
Falske motsetninger
Samtidig vil også vi – blant annet på grunn av klimakrisa og demografiske endringer – oppleve at de økonomiske prioriteringene blir mye hardere i tiåra vi har foran oss. Det er altså all grunn til å vente at diskusjonene om hvem som skal få hva og ikke, også i utdanningssektoren, vil tilspisse seg. Regjeringens noe abrupte innføring av skolepenger for internasjonale studenter utenfor EØS, kan betraktes som et hint om hva vi har i vente. Og som vi vet: når krybben er tom bites hestene.
Likevel bør vi håpe på, at det ikke skapes unødvendige interessemotsetninger. For å si det tabloid: en kan fint dimensjonere opp, og satse tyngre på helsefagutdanninga i VGS, uten samtidig å risikere kvaliteten og innholdet på masterprogrammer i historie. I Danmark ser det dessverre ut til at en slik logikk i noen grad har fått berede grunnen for debatten om utdanningspolitikken. En professor i idéhistorie ved Århus Universitet sa nylig til Klassekampen at: «Snarere enn å gjøre profesjonsutdannelsene bedre, har man tenkt at man må svekke de klassiske universitetsfagene ved å få færre til å søke seg til dem».
Penger og prioriteringer
Alle vet at pengesekken er begrensa, men hvor og hvordan man omprioriterer midler, står ethvert politisk parti, og politisk partisamarbeid fritt til selv å finne ut av. Det er dessuten all grunn til å understreke at politikk med mål om bedre yrkes- og profesjonsfaglige utdanninger, kan sikres gjennom andre, mindre kunnskapsfiendtlige grep enn å detaljstyre universitetenes utforming av sine egne studieprogram.
I en rapport fra NHO fra 2021 listes det for eksempel opp mange gode tiltak for å dimensjonere utdanningstilbudet bedre for den norske framtida. NHO ivrer også, ikke overraskende, for en forholdsvis omfattende detaljstyring av akademia for å sikre arbeidsmarkedets behov. Andre, etter mitt syn mer effektive og appetittlige punkter lista, er å tilpasse forholdet mellom studieplasser og kompetansebehov bedre allerede på videregående. Her spiller fylkeskommunene en viktig rolle.
Tilgangen på lærlingeplasser må dessuten bli sikrere, og yrkesfaglig videreutdanning må fremstå som mer attraktivt. Det vil være bedre for både yrkesfaglige og akademiske studenter og lærlinger, at søkermassen påvirkes gjennom slike grep, snarere enn det ved å tynne ut kvaliteten på universitetsutdannelsene.
